14.10.2014

Testosteron og idrett

Selv om man føler seg ferdig, og hel i kropp og sinn så er det liksom alltid noe ekstra vi må tenke på i forhold til andre. Det siste året etter operasjonen har gått veldig fint. Jeg lever et aktivt og bra liv, og føler meg tilfreds med kroppen min. Jeg har tilogmed tatt opp idrett igjen, noe jeg holdt meg så langt unna som overhode mulig da kroppen utviklet seg i helt andre baner enn det jeg hadde sett for meg.

Tidligere i år meldte jeg min interesse for å spille Amerikansk fotball for Tromsø Trailblazers. Jeg oppdaget at vi hadde et lag her i byen etter å ha sett de i borgertoget på 17.Mai og tenkte at det hadde vært kult å prøve. Så ja, jeg dro på trening, ble kastet inn i det med det samme, og jeg fikk mersmak. Det var utrolig gøy. Nå har jeg kommet så langt at jeg har signert spillerkontrakt da vi håper på å spille kamper til våren. Gutta på laget, de fleste hvertfall, vet om meg og min situasjon og jeg har ikke én eneste gang følt meg utelukket eller utilpass. De har tatt godt imot meg, slik som de gjør med alle sammen som ønsker å spille, og vi jobber sammen som et lag, og alle jobber mot et felles mål. Det å kunne være en del av dette laget bidrar til at jeg føler meg "normal", hva enn det betyr. Jeg kan ha et rimelig normalt liv med jobb og hobbyer jeg ikke har hatt tidligere. Den tilhørligheten jeg føler på trening er noe jeg ikke har hatt før, og det føles godt å kunne være en del av dette laget. Det gjør noe godt for meg som menneske.

Men når det er sagt, så kom det jo også til et punkt hvor prosessen stikker hode frem igjen og minner meg på at jeg er ikke som alle andre. Når jeg som har gjennomgått omfattende behandling for å korrigere kjønn deltar i blant annet idrett, og laget mitt er registrert i diverse forbund og det som må til, så må jeg faktisk huske på det at TESTOSTERON vil gi et positivt utslag på en evt dopingtest. Testosteronet jeg må ta for resten av livet er flagget ut med rødt i dopinglisten til W.A.D.A (World Anti-Doping Association), som da vil si at det er forbudt da det havner under anabole stoffer. Dette skaper litt ekstra arbeid for meg da jeg må søke om medisinsk fritak hos Antidoping Norge, og legge ved resultater på diverse tester som må taes rett før jeg setter neste injeksjon, og i tillegg til et skriv i fra lege om grunnen til at jeg bruker dette anabole stoffet og hvilken konsekvenser det har for meg om jeg slutter på det. Så om noen i samme prosess lure på hva de skal gjøre dersom de driver med idrett og er usikre på om testosteronet har noe å si, så JA, det har noe å si. Du er selv ansvarlig å informere treneren din om situasjonen, og evt søke om medisinsk fritak!

Så sånn er det. Først i desember kan jeg ta disse testene som ble nevnt av Antidoping Norge, og søke om medisinsk fritak slik at jeg kan få spille kamper sammens med gutta på laget uten å drite meg helt ut på en evt dopingtest. Dette ble møtt med stor hjelpsomhet fra styret i Tromsø Trailblazers, og jeg setter enorm pris på all hjelp og støtte fra de, slik at jeg kan fortsette å være en del av laget! Stor takk til de!

GOOO BLAZERS! :D

24.02.2014

Lykke

Tiden flyr. Det er ikke lenge siden det var sommer, sol og alt for varmt ute. Jeg lå i sykesengen på Rikshospitalet, ruset av en annen verden, ruset på lykke. Ferdig operert. Mann.

Nå er det kaldt, og snøen har lavet ned og strekker seg over bakken som et teppe, og skjuler de siste fargene som var igjen av høsten. Her sitter jeg. Skjeggete. Lykkelig. Flat brystkasse. Ølmage. Mann. Så langt øyet kan se.

Litt etter litt. Jeg er på god vei. Jeg kan endelig tåle synet av han fyren jeg ser i speilet. Han er ikke så bra som han kan bli, men han er bedre enn han noen sinne har vært. Livet går videre og jeg har det godt.



10.07.2013

1 mnd post op.

I morgen er det 1 mnd siden jeg ble operert, og resultatet ser veldig bra ut! Jeg er enda hoven, men det har jeg fått beskjed om at jeg kommer til å være i 3-6 mnd fremover. Stingene har begynt å gro ut, og de fleste strips har falt av for egen maskin etter mye inn og ut av dusjen. Jeg har prøvd å skifte de, men synes de faller like fort av igjen... Har begynt å bruke plasterteip istedet, den sitter litt bedre, varer mye lenger og koster rundt 30kr på apoteket kontra 8 strips for 90kr (!!), og nå trenger jeg jo uansett ikke like mye strips som jeg hadde i begynnelsen. 

Resultatet etter 1 mnd!
Som dere ser på bildet over her, så er det gjort en kjempebra jobb av Therese Bjark og teamet hennes! Jeg er utrolig fornøyd, og synes det ser mye bedre ut enn forventet!

Livskvaliteten har økt enormt mye, og det er så utrolig deilig og endelig kunne se seg selv i speilet uten å hate alt jeg ser! Det er så uvirkelig innimellom når jeg står å ser på meg selv og alt jeg ser er akkurat slik jeg har forestilt meg. Jeg trenger ikke planlegge hvordan jeg skal gå, hvordan jeg skal sitte, hvor armene skal være til enhver tid for å prøve å skjule brystene eller noe slikt lenger. Det er så utrolig rart, men så utrolig deilig! Jeg går helt rak i ryggen med armene hengende ned, for første gang! Det går ikke an å beskrive med ord hvor fantastisk det er. Ikke har jeg vondt i nakken eller skuldrene lenger heller! Det var noen kg som forsvant etter operasjonen, og jeg gikk inn hele 24 cm over brystkassen og klærne jeg tidligere har brukt på overkroppen har gått fra størrelse XXL til L! Helt sykt. Det eneste bittersweet'e med å ha gått inn så mye er at samekofta mi er blitt aaalt for stor, så den må syes inn noen hakk. Det er morsomt, men litt surt for jeg vet ikke helt hvor dyrt det er å få det gjort da kofta kostet en god del å få laget fra børjan av.

Kompresjonsvesten jeg fikk første gang av sykepleierne nede på riksen va forresten for kort... den rullet opp hele tiden og la seg på stingene å gnikket. Det var vondt og ubehagelig, så jeg fikk bestilt meg en lang utgave som når meg til hoftene istedet. Den var MYE mer behagelig å gå med, men synes 1360kr var mye for et plagg som kun skal brukes i 6 uker... Den første vesten fikk jeg også regning på i posten og den kostet rundt 1100kr... så alt i alt har jeg brukt nesten 2500kr på kompresjonsvest som aldri skal på igjen etter 6 uker. Hensikten med vesten er å legge press på brystkassa for at arrene skal bli så fine som mulig, men helt ærlig så er ikke jeg så inni granskauen nøye på om de blir tynne eller brede... de skal tattoveres over med tid og stunder uansett. Vesten skal sitte på dag og natt, og skal kun taes av når man dusjer. Nå er det 2,5 uker igjen til min skal av, og jeg GLEDER meg! Etter noen uker er den egentlig bare irriterende, så det skal bli syyyykt godt å ta den av for godt og kjenne t-skjorta mot huden igjen! Det er virkelig en undervurdert følelse...

Nå er planen å bare ta det helt kuli til vesten er av og jeg er friskmeldt igjen. Da skal jeg begynne forsiktig med treningen igjen og se hvordan det går å begynne å løfte litt vekt og anstrenge brystmuskulaturen igjen. Så er planen å få bikinikroppen på plass til neste sommer, da stortsett hele sommeren min har innebært å holde meg i ro for å la sårene gro. Jeg kjenner at jeg er svært dårlig på å være sykemeldt fra alt, og loppene i blodet går av stabelen i kjedsomhet. Det er så syykt mye jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke får lov til riktig enda. Jeg ser virkelig frem til å få hverdagen på plass igjen! Det blir så bra!

:D

17.06.2013

Hjemreise

Da sitter jeg på Gardemoen omsider! Flyet mitt går kl 16:20 hjem til kjære Tromsø! Jeg klarer ikke beskrive med ord hvor godt det skal bli å komme hjem! Oslo er en ok by det, men jeg er ikke spesielt glad i å være der over lengere tid. Det blir for stort, for mye folk, for mye biler, for mye alt. Klarer ikke slappe helt av i en by av slike dimensjoner føler jeg.

Jeg har vært 11 dager her nede nå, og det er litt for lenge for min del, men lett at det har vært verdt det! Idag hadde jeg time på Plastikk Poliklinikk hvor de har fjernet bandasjen over brystvortene. Den va sydd fast i huden over niplene, så det måtte klippes løs. Høres kanskje litt ekkelt ut, men jeg kjente ikke noen ting av det i det hele tatt. Var morsomt å se hvordan de ser ut nå da, det må jeg innrømme! De er ganske fine! Haha! :D Sykepleier Heidi renset sårene og tok av den største bandasjen og erstatte det med litt mindre plasterbandasje. Kjempekoselig dame, også er hun nordlending! Dere aner ikke hvor deilig det var å høre nordnorsk dialekt igjen! Haha! :) Det var sinnsykt godt å få renset operasjonsområdet. De siste dagene har det klødd litt og vært ganske ekkelt føler jeg, så det var befriende å få lufte det litt. Jeg får lov til å dusje hele kroppen fra og med imorgen, og det eneste jeg må huske på er å være forsiktig med å løfte armene over hodet, også må operasjonsområdet lufttørke før jeg setter ny bandasje på niplene. That's it.

Nå ser jeg virkelig frem til å lande i Tromsø og møte Per! Nå har vi ikke sett hverandre på alt for lenge, så jeg kjenner jeg har litt abstinenser. For de som kanskje ikke husker hvem Per er, så var det han som spilte Hedwig i musikalen "Hedwig & The Angry Inch" på Hålogaland Teater, stykket som skulle forandre livet mitt. Jeg fant en venn for livet i Per etter teateropplevelsen, og han ble på veldig kort tid en av de viktigste og nærmeste menneskene i livet mitt. Fantastisk fyr! Skal bli godt å se han igjen, og jeg gleder meg til at han får se hvor flat og fin brystkassa mi er blitt!

Kompresjonsvesten jeg har fått er ikke så trang som jeg hadde trodd, så jeg klarer fint å puste og bevege meg fritt med den på. Den skal være på dag og natt i 6 uker. De eneste gangene jeg får ta den av er når jeg skal dusje. Det blir litt for varmt å ha t-skjorte over den om jeg har genser eller lignende over, så foreløpig har jeg kun den under genseren. Den er ikke så veldig tykk heldigvis, så jeg tror ikke jeg kreperer i sola iløpet av de neste 6 ukene. Jeg håper hvertfall ikke det!

Ellers så har jeg faktisk vært forsidesak i avisa Nordlys på lørdagen. Det var jo litt spesielt, men morsomt! De ringte og ville ha en follow up etter at jeg sto åpent frem i både Nordlys og iTromsø 5.Mars i år. Har fått masse gode tilbakemeldinger, og jeg takker ydmykt for hver og en av de! Jeg setter stor pris på det! Det er så fint å se at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute!

Nå må jeg avslutte og gå til gate så jeg kommer meg hjem! Håper alle leserne mine har en fantastisk fin dag! Til neste innlegg; Livet er rimelig herlig!

Mikke



15.06.2013

Til Rikshospitalet med min sønn Mikke - Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg fra min mor om reisen til Oslo og operasjonen

Dette har jeg gått å gruet meg til veeeldig leeenge. Den siste restreise for det som var igjen av min lille Marita Emilie. Ikke fordi jeg ikke ville at Mikke skulle gjennomføre siste operasjon, men fordi jeg var bekymret for selve hendelsesforløpet. Dette er en stoor operasjon og som med alle andre operasjoner så kan det jo bli komplikasjoner. Og det ble det

Første gang Mikke ble operert på Rikshospitalet slapp jeg å være med. Jeg hadde ikke anledning, men jeg hadde reist om jeg MÅTTE! Tanken på at min sønn skulle under kniven gjorde meg dårlig.
Børge, bestekompisen til Mikke reddet meg fra den. Jeg var ærlig talt livredd, samtidig som jeg var full av dårlig samvittighet for at jeg ikke reiste. Jeg følte jeg hadde sviktet som mor og tenk om noe galt skjedde.... da hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Derfor hadde jeg bestemt meg for at uansett hva så SKULLE jeg være med på den neste og siste operasjonen!! Det er jeg glad for i dag.

Reisen til Oslo gikk greit. Jeg og Johnny (samboer) lekte turister hele søndagen i flott sommervær i lag med Villy som også var i oslo da. (Johnnys søskenbarn) Jeg ville ikke tenke så mye på det som skulle skje, men virkeligheta krøp fort nok gjennom kroppen min da kvelden kom og vi dro opp til Riksen med Mikke for å skrive han inn. Da kom alle tankene. Jeg tenkte tilbake på fødselen,barndom og ungdommen hans og at NÅ... nå reiser Marita Emilie fra meg for godt og Mikke...han er kommet for å bli. Det var vemodig, rart og skummelt, men samtidig så tenkte jeg -det er jo slik det SKAL være-!
Jeg er blitt vant til Mikke nå og når jeg tenker tilbake så føles Mikke veldig rikti for meg/oss. Det har nok innerst inne vært slik i masse år. Det er bare det at alt som er nytt og fremmed er skummelt. Når man blir vant til det så skal det liksom være slik, for Mikke har egentlig ALDRI vært jente. Det var guttesykkel, gutteleker, gutteklær, gutte ditt-gutte datt... Åsså er det jo det her med familie-venner og bekjente... Hva vil de si og hvordan vil de reagere? Når den biten var på plass så gikk resten av seg selv.

Men så kom dagen da operasjon skulle finne sted. Vi måtte vente og vente og vente... Vi dro tilbake til byen når Mikke ble trillet inn på operasjonsbordet. Hadde da fått beskjed om at han nok ikke var inntakt før kl 16-16:30, så vi var i byen fra kl 10:00 til kl 17:30. Sykehuset skulle gi oss beskjed så snart han våknet. Men da klokka var 17:00 orket ikke jeg vente lengere. Vi dro tilbake til riksen og jeg gikk inn og ble litt stram i maska, og spurte om han fortsatt var i live... Pleiern så undrende på meg og spurte om jeg ikke hadde fått beskjed. Da ble det liv i leiren. Etter 5 (laaaange) minutt fikk vi beskjed. Joda gutten var våken, i fin form og smilte som ei sol. Da gikk lufta av meg. Det var som en stein ble løfta av skuldrene våre. Vi fikk være med et stykke på veien for å hente han opp til avdelinga og ja.... han smilte som ei sol og var bare overlykkelig. Jeg tenkte dette var det virkelig verdt å være med på. Men da han kom inn på rommet begynte han å svette. Det rant og rant, men han følte seg ok, bare KJEMPE sulten.
Engelen Kari ilte ut og hentet litt middag til han med saft og vann til. Han hadde jo ikke spist og drukket noe på rundt 30 timer. Men det lønner seg ikke alltid å være snill... Ca 15 min etter matinntaket kom neste engel inn gjennom døra. Det var kirurgen...Hun gikk rett bort og ga Mikke en klem og tittet på sårene. Der var ikke alt som det skulle. Hun observerte en liten kul på høyre side. Da må vi operere deg igjen nå sa hun! Men ehhhh .. han har fått mat sa jeg. Hva?? Hun var ikke blid sjøl om ho prøvde skjule det. De besluttet å bandasjere det stramt og sjekke puls og blodtrykk og prosenten med gjevne mellomrom. Mikke ble bandasjert STRAMT, og drenet på høyre side var VONDT! Vi satt å så på at kulen bare vokste og vokste, og ble større og større. Det var bare ekkelt. Men slik måtte det bare være. Neste morgen skulle han bli den første på opperasjonsbordet. Han hadde jo bare tilbringt 3 fulle timer der for noen timer siden så.... Han ble veldig skuffet. Og vi.....hva skulle vi gjøre som skulle reise hjem dagen etter (Tirsdag kl 14.00).Vi fikk ikke ombooket bilettene våre og det var ikke plass til oss på noe seinere fly den dagen,eller neste. Hva i all verden skulle vi gjøre?

Vi fikk raskt andre ting å tenke på,for da kirurgen var gått sier Mikke: "Uhm, nå skjer det noe her.. Jeg ser ikke - jeg hører ikke...Det er såå varmt." Plutselig ser jeg alt blodet forsvinne ut av ansiktet hans og leppene blir helt hvite... Å herregud hva skjer nå... Hva gjør jeg.. Jeg er jo mammaen hans, men akk sååå hjelpesløs... Pleierne kom til 2 stk. En sendte beina hans rett til værs og den andre hentet måleutstyr. Jeg begynte å vandre mens tårene trillet. Jeg tenkte "Kom deg ut, før du og blir et problem" men Johnny holdt meg fast. DET VAR GRUSOMT!!!! Jeg er joooo mamma!!! Jeg tittet bort på Mikke igjen. Tilstanden var den samme og pleierne.. Herregud hvor trege de er tenkte jeg! Jeg går mot døra igjen, men blir stoppet på ny. For et helvete! Men så begynner blodet å strømme tilbake og Mikke begynner å snakke igjen. Kirurgen som er kommet på vakt, er på full fart inn til oss og ting begynner å normalisere seg. Jø å jø... Dette var heftige greier. Kirurgen bestemmer at de ikke skal foreta seg annet enn å vente å se.... Det går bra sier de alle. Dette er sånt som kan skje får vi vite, når bandasjen MÅ være såååå stram. Vi slår oss til ro med det og Mikke fortsetter å smile og synes egentlig han har det bra tross alt....

Vi bestemmer oss for å roe ned. Setter på tv og ber Mikke holde seg unna FB og heller se litt på tv så går vi en tur ut og tar en kaffe og en blås. Vi er ikke borte lenge, for jeg klarer ikke slappe av. Vi går inn igjen og da er det full rulle på ny der inne. Mikke har fått et nytt annfall. Han ble dårlig av å se på tv så da smalt det igjen. Kirurgen og hele pakka var der på ny med måleinstrumenter og alt. Men det var begynt å sige over da vi kom opp. Da sa jeg bare: Jeg blir her i natt!!! Vi ble i flere timer. Mikke hadde 3 annfall før det ga seg. Da han hadde vært stabil i flere timer sa engelen Kari at nå skulle hun ordne slik at han fikk noe å sove på. Det hadde de ikke tenkt på tidligere. Mikke var anspent fordi bandasjen var stram og drenet på høyre side var vont, i tillegg var det ei dårlig uregulerbar lita seng han hadde fått. Så jeg måtte sitte å holde på den ene armen slik at den ikke skulle falle ned. Den armen med det vondeste drenet. Jeg fikk dem til å ordne det og han fikk bokstavelig talt puter under armene:) Da ble det smil på gutten. Da avslappningstabletten kom bestemte vi oss for å la han i fred slik at han skulle få sove. Jeg ga klar beskjed om å bli kontaktet om noe skulle oppstå og jeg fikk et eget mobilnr hos drosjesjåføren som jeg kunne ringe for at nærmeste drosje kunne komme, om noe skulle skje. Med dette i bagasjen dro vi på sykehotellet ved Radiumhospitalet for å sove.

Vi fikk oss litt søvn til slutt og telefonoppringing neste morgen kl 08:00 om at natta hadde gått bra og nå var han på vei inn på opperasjonssalen igjen. Denne gang tok det 1,5 timer. Da hadde Mikke ligget 4,5 timer under kniven på under ett døgn. Vi ventet og ventet og ventet.... Han kom opp igjen kl 11:30. Da var det en Mikke med farve i ansiktet som ikke svettet og som så ut som han var i god form. Vi fikk være sammen med ham i en liten time, så måtte vi vende nesa hjemover. Men jeg var roligere nå. For hele gutten lyste og var i en helt annen forfatning enn dagen før. Så hadde han fått besøk av ei jente som skulle være der hele dagen og vi skulle få rapport ofte om tilstanden hans.

Da vi kom til flyplassen fikk vi beskjed om at flyet var innstilt og vi fikk nytt kl.slett å forholde oss til. Det første jeg tenkte var at hadde vi visst- så kunne vi hvert lengre på riksen sammen med Mikke. Så får vi ny beskjed. Flyet kan ikke lette. Det er feil med det. De må finne et annet fly til oss. Jø og jø. Orker ikke skrive hva jeg da tenkte. Men i løpet av en time,så satt vi nå på et annet fly. Vi hadde flaks som slapp å vente lengre. Men... så var det ferga da... Ville vi nå den??? Det klarte vi med et nødskrik. Når vi da endelig var hjemme var det bare godt! Jeg har fått ofte sms fra gutten min og i går kunne jeg ringe til han og. Det var flott. Mobilen hans funke jo ikke. Mikrofonen er ødelagt så den kan man ikke ringe på. Men nå har han tlf. på rommet.

I oppsummeringen så er jeg glad for operasjonen og lykkelig på Mikkes vegne og sjeleglad for støtten min kjære Johnny og også Villy har vært for meg der nede. Uten... vet jeg ikke..... Mikke! Jeg er kjempe glad for at du er akkurat den du er! Ville ikke ha byttet deg for alt i verden, men kronglete og tøft har det vært. Men... du vet! VI STÅR HAN AV! Suuuper gla i dæ, som jeg også er i dine to skjønne søsken!

Bare en ting til:
Tuuusen takk for all støtten Mikke har fått på veien, og Per; Smask tell dæ fra "Ho mor"! Dokker e fantastisk!

14.06.2013

Tanker i Oslo

Nå har jeg vært i Oslo i en uke, og jeg ble operert først på mandag også måtte jeg reopereres på tirsdag på grunn av store indre blødninger i brystet på høyre side. Det var en litt ekkel episode da jeg kortsluttet. Synet forsvant sakte og alt jeg prøvde å fokusere på ble krystallisert før det gikk over til å bli helt hvitt også ble det svart. Jeg kaldsvettet som en gris. Det var nesten som om noen hadde tømt en mugge med vann over meg, så mye svettet jeg. Jeg husker jeg så moren min begynte å gråte og gå rundt seg selv, hun var nok ganske så redd for hva som skjedde. Hun sa i etterkant at jeg ble helt likblek i ansiktet på bare noen få sekunder... Det må ha vært fælt for henne å stå der å ikke vite hva som skjer og ikke kunne gjøre noe. Men det gikk jo bra, jeg er her ennå! Det skal nok litt mer til enn indre blødninger for å bli kvitt meg med det første! ;)

Verdens beste stefar!
Jeg er veldig glad for at mamma fikk være med på denne operasjonen. Det var siste rest av datteren hennes som ble borte, og jeg tror nok at det var greit for henne å få en avslutning på det som har vært, og ikke minst få delta på starten til det som skal være. Stefaren min var også tilstede, noe jeg setter utrolig stor pris på! En bedre mann til å passe på mamma skal man virkelig lete lenge etter. Han har alltid vært en stødig mann å støtte seg til når det trengs. Johnny er en typisk pappa-figur med alle dårlige pappavitser som finnes på repertoaret, og han ler nok mest selv av vitsene enn det jeg og andre gjør, men det går bra! Det er derfor vi liker han så godt! Han har alltid et smil på lur, og han er mannen i bygda som kan alt. Om det er noe han ikke kan, så finner han vel ut hvordan det kan gjøres uansett. Snill som dagen er lang er han, og jeg er utrolig glad for å ha han i livet mitt.

Meg og verdens beste mamma:)

Formen min er bra og jeg føler jeg har fått hentet inn litt krefter igjen etter 5-6 timer under kniven på et døgn. Idag har jeg vært ute å gått litt på området og fått trekke litt frisk luft. Måtte sitte litt i solen også før jeg trakk inn på hotellet igjen for å hvile litt. Fikk ikke fjernet drenet på høyresiden idag heller da det hadde blødd 120ml over natta... Litt kjipt, men håper på under 30ml til imorgen så det kan taes ut og jeg kan bli litt mer fri til å bevege meg rundt. Føler meg veldig lur her jeg trasker rundt å bærer på en blodpose... haha!

Jeg er veeeldig hoven rundt hele overkroppen, men smertene er på det minimale faktisk. Jeg spiser kun to paracet 3-4 ganger i døgnet og det holder i massevis. Det er litt vrient å sove på kveldene på grunn av drenet som ligger å gnikker inni såret, også må jeg ligge på rygg. Jeg pleier som regel å ligge på magen med armene over og under puta og det hele, så jeg har litt vanskeligheter med å sovne slik som det er nå. Jeg fikk Imovane som jeg kan ta før jeg legger meg, men har ikke prøvd de enda. Mulig jeg må prøve en ikveld så jeg ikke ligger våken til klokken 3-4 inatt og forsover meg til check-up på sykhuset imorgen.

Still going strong!
På mandag skal de skifte bandasjen og da får jeg se brystkassa mi for første gang etter operasjonen, det blir spennende! Jeg tror jeg fant niplene mine her om dagen, men jeg er ikke helt sikker! Haha, ja jeg har lite å gjøre her nede, så jeg sitter å leter over bandasjen når jeg kjeder meg! Når jeg ikke leter etter niplene mine priser jeg meg lykkelig over Netflix og ligger på sofaen og glaner på filmer. Forhåpentligvis så får jeg reise hjem etter at bandasjen er skiftet og jeg gleder meg som en liten unge til å komme hjem igjen. Det blir litt ensomt å sitte alene på hotellet her nede i lengden, og jeg føler ikke at jeg får kjenne helt på det å være ferdig før jeg er kommet hjem til mine vante omgivelser og ta hele operasjonen og alt inn over meg på ordentlig.

Men det kommer en tid for alt, og jeg har hele livet foran meg! Hurra hvor bra det skal bli!

Det var alt for denne gang! Dere må gjerne stille spørsmål om det er noe dere lurer på så kan jeg samle det i et eget innlegg senere! :) Ønsker dere en riktig god helg, og takk for alle gode og varme hilsninger jeg har fått denne uken! Jeg setter stor pris på hver og en! <3 Dere er herlige mennesker! :D




13.06.2013

Nyoperert

I forrige innlegg skrev jeg om hvordan drømmen ble avlyst på grunn av mangel på folk... Det tok noen dager før Rikshospitalet ringte å sa at jeg fikk operasjonen back on track 10.Juni, men istedet for å opereres på Aker skulle jeg innlegges på Rikshospitalet istedet og bli operert der.

Avreisen ble på fredag 7.Juni kl 06:40. Måtte møte opp på sykhuset kl 10 på fredag for journalinnføring og innleggelse på Plastikk Voksen. Det var en lang dag kan man si... Møtte opp kl 10 og satt der å ventet i 5 timer før jeg fikk sjekke inn på pasienthotellet. Iløpet av de 5 timene fikk jeg snakke med 2 leger i ca 3 minutter, og tredje legen trengte ikke prate med meg alikevel så jeg ventet 1,5 time bare for å få beskjed om at jeg kunne dra til hotellet å slappe av.

På søndag kom mamma og stefaren min til Oslo for å være tilstede når jeg ble operert. Det var veldig koselig! Vi spiste på restaurant på søndagskveld og tilbringte litt tid i byen før de tok inn på sitt hotell og jeg dro tilbake til sykehuset å la meg for kvelden. Jeg fikk heldigvis eget rom første natta, og hadde verdens triveligste sykesøster, en eldre dame ved navn Kari. Hun har virkelig passet godt på meg både før, under og etter operasjonene! Herlige menneske! <3

Mandagsmorgen ble jeg vekt rundt kl 9 av kirurgen min Therese Bjark og en sykesøster. Kirurgen kom for å tegne opp brystkassen min før operasjonen, og det gikk ganske greit. Jeg satt meg opp i halvsøvne mens hun tusjet på meg med linjal og greier, og det virket som hun fikk det til på første forsøk. Så fikk jeg sove litt til før moren min og stefaren min kom innom.

Helt ærlig så husker jeg ikke så veldig mye mer av det som skjedde før operasjonen, jeg fikk noe smertestillende og beroligende og sovnet rimelig tvert etterpå. Våknet sånn høvelig når de skulle trille meg opp på operasjonsstua. Jeg var ikke nervøs i det hele tatt husker jeg. Var bare trøtt og ville sove mer. I det jeg ble trillet inn på operasjonsstua fikk jeg hilse på mange flotte jenter som løp rundt å gjorde alt klart til operasjonen. Husker at hun ene skulle ta på meg de hvite sirkulasjonsstrømpene som er for å holde blodsirkulasjonen i beina gående.. Det ble litt latter på rommet da, jeg er jo så kilen under bena så når hun prøvde å ta de på meg begynte jeg og le, og da lo hun også så det tok litt tid før vi ble ferdige med de strømpene. Det neste jeg husker var at jeg ble utrolig trøtt og sovnet. Da jeg våknet igjen var jeg ferdig operert og lå på oppvåkningen. Husker svært lite av det også desverre, så er ikke så mye jeg kan si om reaksjonen min der og da.

Jeg ble flyttet tilbake til rommet mitt husker jeg. Da jeg ble høvelig klar i toppen igjen så ringte jeg til Per for å si at jeg var ferdig. Det var nok å høre stemmen hans før jeg brast ut i gråt og sa "Per, jeg er hel!". Det var min første reaksjon som jeg kan huske, og jeg gråt og gråt. Da var jeg alene på rommet mitt, og det synes jeg igrunn var like greit... hehe! Fikk pratet litt med Per før moren min og stefaren min kom inn på rommet og så til meg. Alt hadde gått fint for seg og operasjonen hadde tatt 3 timer. Det skulle desverre vise seg å bli litt dramatisk utover kvelden da jeg fikk en voldsom blodansamling på høyreside av brystkassa. Jeg fikk et anfall og kortsluttet litt, og ble da overvåket til jeg var stabil igjen. Det var litt ekkelt, og jeg trodde et lite øyeblikk at jeg kom til å stryke med, men det gikk jo bra! Jeg husker at det siste jeg tenkte før det svartnet for meg var "Faen det va no dårlig timing om æ stryk me nu!".
Jeg ble satt opp til ny operasjon neste morgen for å fjerne blodansamlingen. Så det ble nye 2 timer på operasjonsstua. Denne gangen ble jeg operert på barnestua, haha! Husker jeg så Ole Brum på veggen da jeg ble trillet inn der, og Tigergutt! Det siste jeg så før jeg sovnet var Nasse Nøff på veggen rett foran meg. Hadde også sagt til operasjonspersonellet at de måtte gjerne høre på musikk, og jeg kom ikke til å klage om de satte på litt Mötley Crüe utover dagen...

Operasjon nr 2 gikk knirkefritt og jeg overlevde med glans. 5 timer under kniven på 24 timer, det tar på, men jeg smilte som dagen var lang fordet! Jeg har enda ikke fått se hvordan jeg ser ut under bandasjen, men jeg ser og føler en tydelig forskjell.

Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda at jeg er ferdig. Det er ganske uvirkelig... Jeg har ikke noen tanker rundt situasjonen enda da det er evig nok å hente inn kreftene igjen etter de siste dagene. Føler jeg er litt i min egen verden i disse dager, også er det jo litt smertestillende ute å vandrer i systemet. Beklager om jeg skriver noe som ikke gir mening i det hele tatt, det kan være jeg ikke er helt på nett enda! Hahaha! ;) 

Tror jeg avslutter med det, nå er det middagstid på hotellet så jeg skal få i meg noe mat og hvile litt.